Om bruk av Web 2.0 i undervisningen.

Innlegget adresserer oppgave 3 ifm. øving 4: "Web 2.0" i studiet "IKT i læring" ved HiST våren 2013.

Web 2.0 tjenestene åpner for mange spennende og gode undervisningsopplegg i skolen. Varierte undervisningsopplegg som vil gi økt motivasjon for læring, og dermed større læringsutbytte for flere elever. Ved å ta i bruk dette verktøyet kan vi lærere nærme oss "elevenes verden", og bedre imøtekomme et av de mest grunnleggende av målene i læreplanen: Å gi de den undervisningen de trenger for å klare seg i samfunnet. Skal vi klare det, må vi være en del av det samfunnet elevene lever i, der den virtuelle verden får større og større plass.

Gjennom flere år som IKT-lærer / IKT-interessert lærer, og nå denne øvingen, har jeg lært å kjenne en del av de tjenestene som ligger i Web 2.0. Videre har jeg brukt LMS ganske aktivt i noen år. Mest som administrativt verktøy, men også i pedagogisk sammenheng. Her ligger kanskje den største forskjellen på et LMS og Web 2.0 også, slik jeg ser det. En læringsplattform vil brukes mest til administrering, mens Web 2.0 verktøyet gir oss mulighetene til å formidle. Når det er sagt, mener jeg ikke å si at det ikke finnes verktøy for formidling i en læringsplattform. Det gjør det, og bør absolutt brukes der det er egnet. Vi har god brukerkontroll på en læringsplattform, og elevene kan publisere godt innhold som kan spres til alt fra enkeltbrukere til klasser, foresatte, skolen og opptil flere skoler. Men der stopper det, for vi kan ikke invitere en hel verden inn. Dessuten er "verktøykassen" begrenset, og det er her læringsplattformen og Web 2.0 må kombineres. Ved bruk av Web 2.0 har vi, dersom vi ønsker det, hele verden som nedslagsfelt, og dermed åpnes det store muligheter for å lære å kjenne andre, få innblikk i andres perspektiv, drøfting, utvikle kognitive redskaper og metoder, utvikle språket og ikke minst deling. Web 2.0 gir oss muligheter til å formidle flotte digitale arbeider, fagstoff, tanker og ideer mm. Dette tar leverandører av læringsplattformer på alvor, og har klare mål om å klare å integrere flere 2.0 utviklede arbeider og redskaper. Fronter, som jeg kjenner best, har blant annet mulighet for å "embedde" YouTube-videoer, eget chatte-verktøy, Fronterdokument med flere forfattere (samskriving) og verktøy for lydinnspilling. De har åpnet for integrasjon med Creaza, har egen RSS-leser, en blogg-klient der du kan redigere eksterne blogger direkte i Fronter, et liveroom som er et synkront virtuelt klasseromsverktøy for et ubegrenset antall brukere og en MediaWiki i noen land. Web 2.0-arbeider mener jeg må inn i elevenes digitale mappe, og mappa kan ligge på læringsplattformen.

Jeg har vel verdt innom spørsmålet om hvordan Web 2.0 kan bidra til bedre læring, men vil føye til noen punkter. Web 2.0 tjenester og sosiale medier handler mye om kommunikasjon. Kommunikasjon kan gi læringsutbytte på mange måter. Elevene får et eierskap til det de har jobbet mye med, og når de deler det med andre, er de forberedt på å forsvare det også. I kommunikasjonen blir de "fagpersoner", der de kommuniserer på grunnlag av et fagarbeid, og bruker faguttrykk. Videre kan kommunikasjonen bidra til å gi elevene sosiokulturelle ressurser. Læring skjer gjennom bruk av språk og sosial deltakelse. Ved å hevde deres egne meninger og samtidig få innblikk i andres, vil kommunikasjonen føre til utvikling hos elevene. Vi skal heller ikke glemme at elever har en stor glede av å samhandle og kommunisere med andre, og det har en egenverdi. Det kan være utfordrende å klare å få med alle elevene i en klasse. Noen er beskjedne, og vil ikke dumme seg ut ved å si noe i en klassesamtale. Da kan den kommunikasjonen vi åpner for i en virtuell verden være til stor hjelp for disse. Aktive elever som får holde på med varierte aktiviteter utvikler sin kunnskap. Web 2.0 tjenester åpner for at alle skal være aktiv.

Noen utfordringer vil det være ved å ta i bruk Web 2.0 i undervisningssamenheng. For det første, og noe jeg erfarer daglig, er det ikke alle som har tilgang til godt nok utstyr og/eller Internett hjemme. Eller, mer nøyaktig, ikke god nok tilgang til Internett. I grisgrendte Norge er det dessverre fortsatt slik. En annen utfordring er tilgangen til maskiner og utstyr på skolen. Med ett dedikert datarom, og gamle maskiner spredt ujevnt rundt på resten av skolen, er det ikke bestandig like lett å være "up to date". Tidsbruken er også verdt å nevne. Det tar en del tid å planlegge og legge til rette for skikkelig bruk av IKT. I begynnelsen skal det ta tid, for å være sikker på at elevene forstår hvorfor og hvordan det skal brukes, og planlegge innholdet godt sammen med de. En annen utfordring er hvordan vi skal takle det at elevene kan være flinkere enn oss i dette. Er vi lærere villig til å gi elevene litt faglig autoritet når vi skal jobbe med dette? Vurdering og tilbakemeldinger fra lærerens side kan være en utfordring. Er vi villig til å gi tilbakemeldinger direkte i en blogg for eksempel? Til slutt vil jeg peke på en utfordring som kanskje ikke så mange tenker på. Når vi velger å bli med i den delingskulturen som det oppfordres til på det "nye" Internettet, må vi ta "Åndsverksloven" på alvor.

Vel, det kunne vært sagt mye om hvilke læringsutbytter og utfordringer de ulike applikasjonene gir, men jeg har nok røpet at jeg er begeistret for, og godt motivert av, de mulighetene Web 2.0 tjenestene gir meg som lærer. I dag er sosiale medier og Web 2.0 tjenester en sentral del av nesten alle menneskers liv, og vi bidrar kollektivt så fort vi tar det i bruk, om vi vil eller ikke. Ta for eksempel Facebook, der prosentandelen som har profil er høy blant norske lærere. Nå må vi lærere se i øynene at vi skal drive god opplæring og holdningsskapende arbeid i "to verdener". Ikke for å fordømme kollegaer, men jeg vil hevde at mange må se på nyvinninger i skolen på en helt annen måte. For min erfaring er, at med nær sagt alt nytt har vi lærere lett for å finne de negative sidene ved de. Slik har det vært siden datamaskinen gjorde sitt inntog, og slik ble det etter hvert som mobiltelefonen ble allemannseie. Altfor få valgte å se mulighetene ved det, og ta det aktivt i bruk i sin undervisning. Jeg ser, heldigvis, at det endres til det bedre etter hvert som generasjonsskiftet blant lærerne pågår. Til slutt vil jeg peke på at vi må være bruken bevisst. For bruk av datamaskiner, mobiltelefoner og annen informasjonsteknologi, med dets programvare og nettbaserte tjenester, kan selvfølgelig ikke bidra til læring alene. Det må legges pedagogisk til rette for at læring og utvikling skal skje. Vi skal legge føringer som vil være til hjelp for elevene når de skal leve i en mediehverdag. Vi skal etablere gode holdninger til mediene. Ved god skikk og bruk vil barna kunne føle seg trygg også i den virtuelle verden. Men når dette ligger til grunn for all mediebruk, vet jeg at flere lærere med meg vil kunne hente stor inspirasjon og glede ved å bruke det sammen med elevene.